Ivar og jeg har holdt workshop for IT-elevene på Sandvika videregående skole. TV8-innslag fra workshoppen her. Temaet var smidig utvikling.

Jeg er alltid spent på utfallet av en workshop. Ved siden av mange tilfeldigheter spiller også bedriftskultur, motivasjon og trygghet inn på deltagernes evne til å løse oppgavene. (Litt på samme måte som med systemutvikling forøvrig). Denne gangen var det imidlertid ikke ansatte hos Aker Solutions, Widerøe, Statistisk Sentralbyrå eller andre profesjonelle systemutviklere som skulle i ilden. Hvordan ville de unge og uerfarne elevene prestere? Kom det til å bli for vanskelig for dem?

De fikk to oppgaver. Den første utfordret lagarbeid og prosessforbedring. Den andre utfordret planlegging og innovasjonsevne. Det var voksne oppgaver for et ungt publikum.

De klarte seg imidlertid svært godt, faktisk bedre enn de fleste. Spesielt flinke var de på å utfordre rammene for oppgavene.

Noe av poenget med oppgavene er nettopp å gjøre deltagerne mer bevisste på selvpålagte begrensninger, og det hadde disse ungdommene lite av. Dermed kom de også frem til løsninger tidligere enn normalt, i en inspirerende blanding av ungdommelig overmot, tett samhandling og evne til å jobbe målrettet uten sløsing.

Dette minner meg om en reklamefilm som gikk for noen år siden. Det kryssklippes mellom to grupper, den ene på kurs i å uttrykke følelser, den andre på fotballkamp. De stakkars kursdeltagerne er så stivbente i sine forsøk på å gi hverandre en klem at man blir – nettopp – helt beklemt av å se på. Lettelsen er tilsvarende når man ser gjengen på fotballkamp brøle og kaste seg rundt halsen på hverandre i vill begeistring når laget deres scorer.

Å uttrykke begeistring på en fotballkamp er en evne som må falle seg naturlig – den kan ikke instrueres på detaljnivå. Det samme gjelder team-arbeid og innovasjon.

Elevene angrep problemstillingene uten hensyn til egne begrensninger, verken som personer eller som team. Som en gjeng som trikser med en fotball, ble idéer fortløpende kastet ut, og sparket opp, ned eller ut. Like lett gikk de inn i de påfølgende diskusjonene om realisering. Deres manglende innsikt i teknologiske begrensninger var like mye en fordel for deres evne til kreativ problemløsning.

Min erfaring er at vi som profesjonelle fagfolk jobber motsatt. Vi tenker begrensninger og analyse først, og løsning etterpå. Klok av skade, vil kanskje noen si. Iallefall de som kjørte på som ungdom, og opplevde konsekvensene av å være ugjennomtenkt. Jeg tror imidlertid at vi overkompenserer på dette området.

Elevene hjalp oss iallefall innse at oppgavene de fikk er mer tiltrengt når man har mistet det ungdommelige overmotet. Jeg håper derfor de klarer å bevare energien sin gjennom studier og inngangen til arbeidslivet. Ikke bare er det bra for hver enkelt av dem, det smitter også over på omgivelsene.

Slik det gjorde på Ivar og meg 🙂