Et forfriskende fossilt pust

Torsdag denne uken arrangerte Computerworld konferansen Energyworld, som handlet om IKT i olje- og gassindustrien.

Noen profilerte foredragsholdere som Sonja Chirico Indrebø, CIO Statoil og Frederic Hauge i Bellona holdt innlegg på konferansen som betimelig fant sted i oljebyen Stavanger. En nokså intetsigende keynote ble balansert av et dertil mer givende innlegg fra Statoil, og i kombinasjon med parallellsesjonene kunne man, utover Computerworld sitt vante (enkelte vil kanskje driste seg til å antyde kjedsommelige) fokus på nettskyen, ane en rød tråd om innovasjon. Både knyttet til kjernedisiplinene i olje-gass-industrien, og IT sine fremtidige bidrag til dette forblåste, avleirede og uthulede landskapet.

So far so good. Tross en god intensjon og et godt initiativ om å etablere en møteplass for IT-profesjonelle innen olje/gass (all ære til Computerworld), satt jeg igjen med et inntrykk av at denne bransjen IT-messig henger bak. Det skulle man kanskje ikke tro, at eksempelvis byråkratiske innretninger som SPK og NAV skulle ligge langt foran en progressiv bransje som “åljå”, men på Energyworld virket det slik. Riktignok bruker bransjen mange spesialiserte IT-verktøy, men disse brukes fortsatt på avgrensede områder; i bransjens såkalte integrerte operasjoner kan det virke som om alt annet en en helhetlig IT-tankegang er integrert.

Aldri har tiden for gode idéer vært bedre enn nå sier Statoil (bildet fra statoil.com)

Jeg mener ikke å henge ut noen her, men trekker frem noen eksempler slik at leserne kan bedømme selv. Et foredrag handlet om en påstått agile tilnærming til en IT-satsing, som til alt overmål skulle være basert på standardkomponenter (hørte jeg en selvmotsetning?). Det nyvinnende prosjektet hørtes for meg ut som et klassisk skreddersømprosjekt, med krav- og testfaser, endringsforbud og målsetninger uttrykk utelukkende i tid og budsjett. Man er ikke agile bare fordi man har involvert brukerne i kravspesifiseringen – selv ikke i oljebransjen.

Verdibudskapet til sponsorene var nesten uten unntak uttrykt i form av kostnadsbesparelser. “Få kontroll på driftsbudsjettet”. “Hold serverkostnadene nede”. Osv. I tillegg var det knapt mulig å forstå hva som var den egentlige brukerverdien av de promoterte produktene. Kanskje er jeg utenfor mentaliteten i denne bransjen, men ord som “Energy Components”, “integrert dokumenthåndtering” og “executive scorecard” resonnerer ikke hos meg.

I motsetning til shippingindustrien, der preskriptive krav som stålplatenes tykkelse på et skip ligger som hindringer for nytenkning (hvorfor kan man ikke heller si at et skip skal tåle en kollisjon under en hvis hastighet?), har petroleumstilsynet for lengst laget funksjonelt orienterte krav som sier noe om egenskaper til et system, istedenfor implementasjonen.

Dette er tankegangen oljebransjen også må bruke på sine IT-satsinger. Så lenge de styrer utelukkende på tid og budsjett, så lenge de ser på IT som som en kostnad og organiserer seg slik at IT-sjefen kun har utgifter, så lenge de så langt det er mulig skal kjøpe standardkomponenter, og dermed som vane spesifiserer opp alt de trenger av IT-funksjonalitet på forhånd, så får de det som kalles continuous innovation – marginale forbedringer av eksisterende regimer.

I en utsatt bransje med tidvis vanvittige resultater og dertil hørende sviende nederlag og katastrofer som en del av hverdagen hadde jeg forventet meg en større anerkjennelse av den tvetydighet vi alle vet IT-utvikling fører med seg. Jeg hadde forventet meg en bransje som gikk inn for disruptive innovation, nye regimer og tankesett, der man anerkjenner at du ikke på forhånd vet hvordan løsningen skal se ut. Jeg hadde forventet meg en bransje som så større verdi i forretningsmessige gevinster enn budsjettmessige gevinster, og som håndterer risiko så bra at de ikke trenger å være redd for å trå feil.

Det er forfriskende at en konferanse som Energyworld blir etablert, men til neste gang ønsker jeg meg mer utfordrende foredrag, mer utfordrende leverandørstander og mer utfordrende produkter. Maten må de imidlertid gjerne beholde. Lunsjen var preget av den lokale tidsånden, som tydelig viste at oljebyen Stavanger også er matbyen Stavanger, som har utnyttet lokale ressurser og lykkes med å tenke nytt uten at en smørkrise måtte tvinge det frem.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s