En lørdag i 2000 i Chicago fikk kinogjengere utdelt store bokser med gratis popcorn før de skulle inn  og se filmen Payback. De fleste mottok gledelig de enorme boksene med popcorn, og gikk med på å ta med seg bøttene ut og levere dem tilbake etter filmen. Det de ikke visste var at de var deltakere i et eksperiment.

Denne teksten handler om endringsledelse, og en av utfordringene med å få gjennomført en endring hos seg selv eller hos andre. Skal man endre ens egne vaner, få til endringer i en organisasjon eller i et samfunn, er det mye det samme det handler om; klarer du å få folk til å oppføre seg på en annen måte enn det de gjør i dag? Suksessfull endring følger et mønster, og skal du få til en endring kreves det at du gjør tre ting samtidig.

Tilbake til kinogjengerne i Chicago. Popcornet de fikk utdelt gratis var av billigste type. I tillegg var det seigt og flere dager gammelt. Det var forskjellige størrelser på posjonene, men alle var så store at det skulle være umulig å spise opp popcornet man fikk utdelt. Eksperimentet ble gjennomført av Brian Wansink ved Cornell University, og gikk rett og slett ut på følgende; ville de som fikk de største porsjonene spise mer? Så alle bøttene med popcorn ble veiet før og etter kinofilmen.

Resultatet stemte med hypotesen til Brian, men var likevel overraskende tydelig; de med de største porsjonene spiste 53% mer enn personer med mindre porsjoner!

Her er det viktig å huske på at det var snakk om dårlig og gammelt popcorn, alle porsjonene var gigantiske, og popcornet var gratis. Det skulle ikke være noen grunner til å trykke i seg så mye popcorn som mulig. Undersøkelsen ble gjennomført flere ganger, ulike steder og med ulike filmer. Resultatet var alltid det samme:

Større porsjoner førte til at folk spiste mer popcorn.

Dersom disse dataene hadde blitt gitt til en analysegruppe, og man ikke hadde nevnt de forskjellige størrelsene, kunne de ha gått over tallene og sett at noen spiste 50% mer enn en annen gruppe. De kunne da ha konkludert med at noen klarer å begrense seg mens andre spiser til de sprekker uansett. En helseekspert kan bli bekymret for storspiserne og mene at vi trenger å motivere disse menneskene til en sundere livsstil! Kanskje starte en kampanje?

Men så var løsningen så enkel – gi dem mindre porsjoner!

Så dette er første overraskelse innen endring: Det som ser ut som et personlig problem er ofte et situasjonsproblem.

Så; om dette er tilfellet – hvordan få til endring?

La meg ta et annet eksempel – alarmen Clocky, oppfunnet av MIT student Guari Nanda. Klokken er utstyrt med to store hjul, slik at når alarmen går om morgenen ruller den av gårde og man blir løpende etter den og lete etter den under sengen og nattbordet mens den uler og går. Slik unngår man altså at man snoozer seg til dårlig tid – noe som viste seg å være en frykt mange kunne kjenne seg igjen i. 35.000 enheter ble solgt bare i løpet av de første to årene.

Jeg har ikke denne klokken selv, men jeg kunne virkelig trenge den! Hver kveld stiller jeg klokken på 06:00 for å rekke en deilig løpetur før frokost. men hver morgen frister den varme dynen mer og jeg utsetter løpeturen 10 minutter om gangen helt til jeg MÅ løpe – for å rekke innom barnehagen før 9-møtet på jobben… Så det er tydelig at jeg – og i hvert fall 35.000 andre – er schizophren; halvparten av meg – den rasjonelle delen- vil stå opp kl 06:00 mens den emosjonelle delen bare vil sove. Og den emosjonelle delen vinner ofte disse interne kampene. Clocky hjelper altså den rasjonelle siden med å lure den emosjonelle siden.

I boken the Happiness Hypothesis av Jonathan Haidt tegnes det et bilde av dette samspillet mellom de to sidene. Den emosjonelle siden blir da beskrevet som en stor elefant, mens rytteren som sitter på toppen av elefanten og forsøker å styre den, representerer den rasjonelle siden. Det ser ut som om rytteren har kontroll, men så fort de to er uenige vinner den 6 tonn tyngre elefanten. Rytteren kan holde tilbake en stund – men ikke veldig lenge.

Skal man få til endring må man hjelpe rytteren på toppen av elefanten slik at ikke veien blir så tung. Man må tilpasse omgivelsene og miljøet slik at det er lettere for rytteren å få elefanten til å godta den nye veien man skal gå sammen. Da kan det kreves at store porsjoner med popcorn byttes ut med mindre, og at man får hjelp til å komme seg bort fra den varme behagelige sengen når klokken ringer på morgenen. Eller at man i en utviklingsavdeling viser testresultater på storskjerm for å få flere til å se og bry seg om feilende tester.

Neste gang: den andre overraskelsen når det kommer til endring, og hvorfor nyttårsfortsetter stadig feiler. 

Inspirasjonen og mye av materialet fra dette innlegget kommer fra boken Switch av Chip og Dan Heath. De er også sterkt inspirert av The Happiness Hypothesis av Jonathan Haidt. Jeg kjenner også igjen teoriene fra Daniel Kahneman sin bok Thinking, fast and slow.