For noen år siden skulle vi endre måten vi jobbet på i en avdelning i et stort IT-selskap hvor jeg jobbet. Vi var allerede ganske smidige, og mye var riktig, men vi hadde likevel en vei å gå for å nå målet vårt med å kunne release software hver dag.
- vi hadde en syklus på ca 6-9 mnd
- vi hadde mange tester, men mye ble også testet manuelt
- en del av testene som kjørte automatisk feilet – tilsynelatende tilfeldig
- vi hadde mange kjente bugs
- det var til tider dårlig kommunikasjon mellom medlemmer av teamet – selv om de alle jobbet i samme kodebase.
Det var altså mye å ta tak i – og vi så raskt at vi kunne ikke ta alt samtidig.
Som prosjektleder var jeg fristet til å si TA DERE SAMMEN! Vi må bedre kodekvaliteten, folkens! Jeg kunne til og med laget vakre slides. Men både jeg og resten av ledergruppen var sikre på at det ikke ville være til hjelp. Vi hadde lært om Mary Poppendieck sitt system 1 og system 2, så vi visste at vi måtte gå en annen vei.
Noen år senere kom jeg over en bok av Chip og Dan Heath. Den illustrerte Marys system 1 og system 2 svært godt ved å forestille seg en elefant (system 1) og en rytter (system 2) som skal styre elefanten. I tillegg presenterer boken tre overraskelser når det kommer til endring. Jeg har tidligere postet ett innlegg om denne boken, hvor jeg avslører første overraskelse (https://blog.iterate.no/2016/01/16/hvordan-fa-til-endring-del-1/). I dette innlegget vil jeg presentere de to siste overraskelsene – og forklare hva vi gjorde i situasjonen beskrevet innledningsvis.
The Iterate Blog 