Vi er vant til at programvare har feil. Bare husk de grufulle minnene fra Windows sin blåskjerm “blue screen of death”, som selv for Bill Gates kom på det mest ubeleilige tidspunkt (da Windows 95 krasjet under en demonstrasjon for pressen). Som brukere har vi forsonet oss med at programvare ikke er perfekt.
Enkelte av oss har nylig erfart ubehageligheter med selvangivelsen. Problemer mer alvorlige enn de vanlige ytelsesproblemene som kommer når halve kongeriket sjekker restskatten samtidig: Enkelte har til sin store overraskelse fått anledning til å se en annen person sin selvangivelse. Det er kanskje å ta offentlige skattelister en smule langt?
Vi stoler ikke på nye IT-systemer. Vi har lært oss å ikke oppgradere noe som helst rett før vi tar med oss laptoppen på hytta, eller før vi går i et viktig møte. Jo eldre programvare, desto tryggere føler vi oss, fordi tiden har luket ut de styggeste feilene.
Det er anderledes med bygninger. Selv føler jeg meg mindre trygg desto eldre bygning. En kompis bodde en gang i en loftsleilighet fra 1800-tallet, og etasjeskillerne besto av knusktørr halm. Én flamme på feil sted i første etasje, og hele bygningen hadde blitt en stor skorstein. Nye bygninger derimot, de står støtt. Bygget etter moderne metoder, og gjennomgått grundig ettersyn. Iallefall de fleste av dem.
Hva skiller disiplinene bygg og programvare? I byggeindustrien må man sikre kvalitet i hvert ledd. Du kan ikke bygge andre etasje før du vet at første etasje holder. Det er man (dessverre) ikke nødt til i programvareindustrien. Istedenfor å bygge integritet inn i løsningen, tester vi kvaliteten etterpå. Da finner vi selvfølgelig masse feil, som vi ikke har tid til å rette opp. Det er et paradoks: Vi tester for å finne feilene vi har laget, når det åpenbare alternativet er å unngå feilene i utgangspunktet.

Empire State Building ble bygget på ett år, men kanskje ikke utelukkende i små sikre steg ..
Hvorfor er det slik?
Continue reading