På sporet Gevinster ved sterkere IKT-styring under NOKIOS-konferansen 2011 ble det diskutert hvordan det offentlige investerer betydelige midler i utvikling av ny teknologi, til tross for at investeringene ikke alltid gir ønsket gevinst. Løsningen på problematikken var ifølge innleggene å etablere en felles nasjonal prosjektmodell, noe som tilsynelatende har blitt gjort med hell i Danmark.
Jeg er enig med Torbjørn Undeland i Statens Senter for Økonomistyring når han sier at for å realisere langsiktig gevinst fra en IT-investering må man ha analyser, business-caser og tydelige målsetninger som utgangspunkt. Jeg tror imidlertid at vi velger bort mange løsninger ved å begrense oss til å organisere slike IT-satsinger som prosjekter.
Bør det offentlige slutte å anse seg selv som en prosjekteier, og heller ha fokus på å bli en dyktig produktutvikler?
Jeg har vært involvert i en rekke IT-prosjekter i offentlig og privat sektor, både som systemutvikler, leder og rådgiver. Et fellestrekk jeg og mange av mine fagfeller erfarer er at prosjektet med sitt vesen etablerer en midlertidig organisasjon, som har et annet fokus enn prosjektets eier.
Prosjekter har en definert start og slutt. Prosjektmedarbeiderne skal inn og gjøre en jobb, og overleverer resulatet til noen andre når de er ferdige. De blir målt på hvorvidt de kommer i mål på tid og budsjett.
Fokuset blir anderledes dersom vi tar på oss investorens øyne. I NOKIOS sitt tilfelle er investoren deg, meg og resten av de norske skattebetalerne. Vi bryr oss ikke om prosjektet – det som betyr noe for oss er produktet som prosjektet resulterer i.
Vi ønsker selvfølgelig at dette produktet skal være best mulig, men så lenge utviklingsarbeidet befinner seg i prosjektets vernede omgivelser, baserer vi vårt håp om den beste løsningen på utviklernes evne til spekulasjon. Eller flaks, om du vil.
Alle som har fulgt et IT-system fra utvikling til produksjon erfarer at læringen starter først når systemet blir tatt i bruk. Da forstår vi hvordan det fungerer i brukernes hverdag, hvordan det forøvrig samhandler med eierorganisasjonen, og hvilke muligheter det gir oss for å jobbe smartere. Alle prosjekter bør derf0r søke å gå i produksjon så tidlig som mulig.
Staten bør derfor kreve at alle IT-satsinger realiserer gevinst før de er ferdige.
Prosjekter kan være nyttige når vi vet hva som skal lages, og utviklingen har en reell slutt. Kanskje gir det mening å organisere byggingen av en bro eller en tunnel som et prosjekt. En god IT-satsing slutter derimot ikke når verdiskapningen begynner. Den tilpasser seg kontinuerlig. Da gjelder det å bruke minst mulig penger på den innledende utviklingen, slik at vi har råd til å tilpasse oss når vi møter virkeligheten.
Ved å kutte ned prosjektperioden, og la drift- eller AM-perioden starte så tidlig som mulig, er det betimelig å spørre seg hvorfor prosjekt er en entitet i våre IT-satsinger. Vi orienterer våre diskusjoner, regelverk og retningslinjer rundt noe vi egentlig ønsker å marginalisere.
Mener jeg at vi ved å gå bort fra prosjekttankegang ikke skal ha anskaffelsesprosedyrer, estimater, risikovurderinger, analyser og andre entiteter vi forbinder med prosjekter? Nei, selvfølgelig ikke.
Jeg har tro på gjennomsiktighet og enkle organisasjoner, som speiler virkeligheten. Erfaring viser at utviklere som også får ansvar for å drifte applikasjonen de lager, ender opp med å produsere høyere kvalitet. Bestillere som utarbeider krav basert på systemer som allerede er i bruk, ender opp med å bestille mindre, mer rettet funksjonalitet. Investorer, som fortløpende bevilger midler til videreutvikling av leverte systemer, lærer betydelig raskere hvordan det lønner seg å fordele midlene.
Vi må slutte å fokusere på hvordan sjåføren vrir på rattet, og heller se på hvordan bilen ligger på veien. Diskusjonen på NOKIOS burde ha dreid seg om utviklingen av IKT-produkter, og ikke utviklingen av IKT-prosjekter.
The Iterate Blog 